Artikkel
Eirik Lütken – I spennet mellom kroppen og bildene
Atelieret er fullt av bilder, malerier og tegninger, og Eirik Lütken arbeider iherdig på de siste strøkene foran utstillingen. Han er verbal og ivrig, og forteller om sitt liv, forhold, barndom og oppvekst, om harde år og utfordringer. Og om kampsport. Han er Norgesmester i Kickboksing.
En samtale mellom maleren Eirik Lütken og Peter Serck.
Men flere av disse bildene er jo ganske romantiske. Hva har nasjonalromantikken betydd for deg? Sant å si, den er helt uinteressant for meg. Det som interesserer meg er det menneskelige, og menneskelige figurer. Og belysningen som omgir dem. Stofflighet og atmosfære. Som her, i dette maleriet av min datter. Jeg søker en empirisk tilnærming og anser ikke meg selv for å være kitschmaler.
Har du forbilder i samtidsmaleriet? Lucien Freud? Ja, nettopp. Hans behandling av kropp er nøktern og realistisk, en forståelse for kroppen som jeg har stor sans for. Da jeg drev med kampsport på internasjonalt nivå, kjente jeg en fascinasjon for det kroppslige som jeg utvikler videre nå. Anatonomien står naturligvis helt sentralt. Og kraften i det kroppslige uttrykket.
Er dette en høyreorientering? Er du politisk? Jeg er anarkist. Men det er selvfølgelig vanskelig å snakke om politikk. En tid var jeg sosialist. Imidlertid er selvhatet og selvforakten på venstresiden noe som må overvinnes.
Ja, og noen av de sterkeste bildene dine handler om styrke, ikke sant? Og om maktkamp. Mellom menn. Og mellom mann og kvinne. For å få frem denne kampen, arbeider jeg også med den psykologiske innsikten i portrettene. Jeg tror det finnes en klar sammenheng mellom uttrykket i et menneskeansikt og vedkommendes indre liv. Her ser du et selvportrett. Jeg går så tett jeg kan inn på meg selv.
Flere av disse portrettene har en konfronterende karakter. De er sterkt frontale, og komposisjonen har sitt tyngdepunkt midt på lerretet. Hvor bevisst er det? Det er bevisst. Jeg har blant annet Velasquez som inspirasjonskilde. Hans maleri Bacchus´ triumf (1629) har en slik frontal form. Ellers prøver jeg naturligvis å være i dialog med all kroppsorientert kunst, fra Michelangelo til Francis Bacon.
Og samtidig har noen av dine større komposisjoner en lett surrealistisk atmosfære. Som hos Dali og Magritte. Ja. I det hele tatt har jeg forholdt meg til mye kunst for å finne min egen vei. Samtidig har tenkere som Jung og Nietzsche betydd en del. Jeg arbeider som du ser med arketypisk kampmetaforikk, og i det ligger det en eksistensiell dimensjon som har sitt tyngdepunkt og sin forankring i det kroppslige.
Du arbeider i spennet mellom kroppen og bildene? Ja, nettopp. I dét spennet ligger det en nerve som jeg utforsker. Som du ser maler jeg også ballettdansere. Og jeg forsøker å komme nærmere inn på det anatomiske hos dem enn Degas gjorde. Muskelfestene er malt i detalj. Det dreier seg hele tiden om kroppens kamp, for å leve, og komme til uttrykk.
Handler det mer om kamp enn om eros? Så absolutt, ja. Jeg er ingen porselensmaler.
Men noen av kampbildene har en rent mytisk karakter, som får en til å tenke på William Blake. Jo. Men som du vet, han er uanatomisk.
Og mer religiøst anlagt enn deg? Vel. Jeg tror. På mitt vis. Jeg tror på en overskridende fornuft. Jo. Men livet i seg selv er et hardt og ensomt løp, en kamp. n

