• Forside
• Auksjoner
• Auksjonspriser
• Hvordan kjøpe og selge
• Bestill kataloger

• Om GWPA
• Om GWPK
• Aktuelt
• Tjenester
• Kunstartikler

Artikkel

Arne Ekeland og det allmennmenneskelige

Av Nini W. Eitzen

Arne Ekeland (1908-1994) åpnet en stor utstilling med 128 arbeider i Kunstnernes Hus, i begge overlyssalene, 29. mars 1940. Utstillingen skulle vare til 21. april. På grunn av krigsutbruddet 9. april ble den stengt en uke, men åpnet igjen og varte til 30. april. Med denne utstillingen markerte Ekeland seg blant kunstinteresserte og kunstkritikere som den betydeligste maleren i sin generasjon. Av noen av dem ble han genierklært.

I 1930-årene var det fortsatt store offentlige oppgaver for norske kunstnere som ventet på utførelse. Freskoepoken i norsk kunst i 1920-årene var dominert av monumentale muralarbeider i en rekke offentlige bygg. Nå skulle det nye Rådhuset i Oslo utsmykkes og Arne Ekeland, som var opptatt av monumentalmaleriet, sendte inn et utkast Frihetens søstre i 1938. I sin samtid hadde Arne Ekeland, til tross for kritikernes ovasjoner over hans kunst, ingen sympati hos de bevilgende myndigheter i og med sitt revolusjonære samfunnssyn. Som erklært marxist var hans personlige politiske holdning umulig i et sosialdemokratisk Norge, da ble også hans kunst umulig i offentlig sammenheng, og det ble umulig å gi ham en vegg i Rådhuset. Som juryen konkluderte med den gang, så ville bildet være «uanvendelig» for Rådhuset.

Ekeland virket i en tid da den sosiale tendenskunsten var en dominerende faktor i norsk kunst. Kunsten ble gjerne brukt instrumentelt, som ledd i et nasjonalt eller moralsk oppbyggelig program. Ekeland hadde likeledes et program for sin kunst. Men Ekeland ble for radikal for det offisielle Norge, for hans kunst ble sett på som ledd i et samfunnsomveltende program. Ekeland beskrev ikke konkrete hendelser i sin bilder, han løftet motivene opp på et symbolsk eller psykologisk plan og det bidrar til at det «er uttrykket som stråler ut av verket som blir stående og fascinere hver nye generasjon», som Henrik Finne skrev i 1947. Med det historiske perspektiv vi nå har, ser vi at Ekelands kunst er hevet over tidsbestemte analyser. Det er en realitet, for Ekelands utkast til Rådhus-dekorasjon, dvs. en versjon fra 1958, henger i dag i Stortinget!

Han ble forbigått ved tildeling av offentlige oppgaver, men Ekeland beholdt også etter krigen en sentral posisjon i norsk kunst blant kunstskjønnere og kritikere. Noe som viser det er at Per Rom viet hele den første utgaven av det nye tidsskriftet Kunsten i dag i 1947 til Arne Ekeland og Henrik Sørensen. Maleren Henrik Finne skrev der en artikkel om Ekelands kunst, som regnes som viktig, og som det allerede er referert fra. Finne skriver at allerede året før Ekelands gjennombrudd i 1934, hadde man på Høstutstillingen sett et bilde av ham «som viste en dristighet i formen, en brutalt raffinert bruk av fargen og en lidenskap i utrykket som rev i sinnet… År etter år med stadig nye overraskelser førte fram til den bedøvende kjempeutstillingen i Kunstnernes hus i april 1940, samme måned som de krefter Arne Ekeland hadde vidd sitt liv til å bekjempe, brøt inn over landet».

Arne Ekeland uttalte selv at han bare var ute etter å male skjønnheten. Håkon Bleken, en av en yngre generasjons malere som er blitt sterkt influert av ham, fikk høre dette og var overrasket over Ekelands uttalelse. Med den fødte malers «søvngjengeraktige intuisjon», som Håkon Bleken sa det, har bildene sin uttrykkskraft gjennom skjønnhet og ikke sannhet. Arne Ekeland var ute etter å beskrive menneskenes vilkår i denne verden, slik han så det. Men den politiske sannhet slik han tolket den var ikke det vesentligste for ham, det viktigste var skjønnheten i de allmennmenneskelige erfaringer.

I et bilde som Dronninger er skjønnheten åpenbar, der de høyreiste, langhalsede kvinnene synes å skride frem. Et revolusjonært program kan ikke leses ut av et bilde som dette, skjønt man kan tenke klassekamp. Det er et typisk verk av Ekeland fra tiden. Ekelands inspirasjonskilder synes tydelige i et verk som dette. Han var påvirket av Revold-skolen, i måten han fortegner figurene på og i fargebruken basert på treklanger og disharmonier. Ansiktene er malt i disharmoniske farger som syrlig gult og gråhvitt og står i kontrast til bakgrunnen malt i en helt annen kraftig fargeskala dominert av treklangen blå himmel, røde skyer og gulbrune fjelltopper, med borger på toppene?

Ellers var ikke Ekeland inspirert av norsk kunst, som jo var dominert av en nasjonal linje med et mer forsonende politisk engasjement. Han var mye sterkere influert av internasjonale retninger i kunsten hvor spennet var større i de kunstneriske uttrykksformer. Han hadde foretatt en reise til Paris i 1931, hvor han kunne se bilder av de toneangivende kunstnerne. I sine bilder fra 1930-årene var Ekeland inspirert av blant annet kubismen. Kunstneren har skrellet bort alt uvesentlig, han har gått til verket med en analytisk holdning: Hvor mye kan tas bort uten at det dypest sett menneskelige forsvinner? Han bruker malerens virkemidler, form og farge på den to-dimensjonale lerretsflaten, for å få frem det han vil. Men han var også inspirert av ekspresjonismen, med dens kraftige, unaturalistiske fargebruk, og han var inspirert av surrealismen, med sin vektlegging av det underbevisste, med sin «søvngjengeraktige intuisjon». Dronningene virker slik man intuitivt kan tenke seg dem, aristokratiske, verdige, alvorlige. Det synes å være en symbolsk fremstilling av noe «dronning-aktig» Ekeland her har villet skape, som en del av den store menneskelighet. Figurene synes å være malt spontant og raskt for å fastholde idéen, for å skape billedmessig uttrykk for intuisjonen. Han var også inspirert av tidligere tiders kunst, renessansekunst og mosaikkunst etter et opphold i Italia i 1934, noe som synes å kunne spores i dette bildet. Det kan synes paradoksalt for en moderne kunstner å interessere seg for renessansekunst, men holdningen i tiden var at den moderne kunsten hadde gjenoppdaget og rendyrket grunnleggende prinsipper i de gamle mesteres kunst. Klesplaggene er antydet i store fargeplan malt i lyse blå, røde og grønne fargeblandinger som kan minne om renessansebilders fargeskala. De langhalsede dronningene er, elegante, fjerne, kan nesten minne om manieristiske bilder. Komposisjonen kan også minne om renessansebilder, og da gjerne tidlig renessanse hvor figurene dominerer i forgrunnen og bakgrunnen gir et utblikk mot et landskap, i renessansen perspektivisk behandlet, men allikevel ofte ute av proporsjon i forhold til personen eller personene i forgrunnen.

Senere i sin karriere kom Ekeland til å arbeide videre med den oppspaltede billedflaten. Han utviklet en fasettstil hvor figurer og maskindeler settes sammen av et intrikat linjespill. Stadig kom han til å utvikle sitt maleri til symbolske visjoner over menneskets vilkår ikke bare i verden, men også i et kosmisk univers. Vekslingen mellom menneskenes kontroll over teknologien og det motsatte, utbyttingen som kan foregå ved hjelp av den, er tema gjennom hele hans verk. Fargene synes mer og mer uvesentlige, det er linjespillet mellom de mer og mer abstraherte figurene som synes viktig for Ekeland. Han arbeider bare i flaten uten antydning til noe romlig avgrenset, figurene synes etter hvert å sveve i et kosmisk uendelig rom. Det gir bildene et ytterligere dekorativt preg. I en lang rekke tegninger søkte han igjen og igjen å gi billedmessig uttrykk for sine visjoner. Her kan man se at det ikke er fargen som egentlig opptar ham, men linjespillet, forholdet mellom figurer og gjenstander.

Han forlater ikke den menneskelige figur. Det er menneskenes vilkår han vil skildre, det er allmenngyldige problemstillinger han tar opp, men hele tiden er det det vakre ved det som bryter frem. Det var skjønnheten i det han ville formidle. n