• Forside
• Auksjoner
• Auksjonspriser
• Hvordan kjøpe og selge
• Bestill kataloger

• Om GWPA
• Om GWPK
• Aktuelt
• Tjenester
• Kunstartikler

Søren Onsager

Søren Onsager – en raffinert kolorist

Av Nini Eitzen

Ny-impresjonist - individualist

Ny-impresjonistene var inspirert av de nye toneangivende retningene innenfor malerkunsten, særlig den franske impresjonismen. De var også inspirert av Edvard Munch som alle på denne tiden, på begynnelsen av 1900-tallet, anerkjente som en stor norsk maler. Det var de vitalistiske bildene av Edvard Munch, med blant annet badende kvinner og menn i frisk og livskraftig utfoldelse i sterkt sollys, som inspirerte. Munch malte disse bildene i kraftige, klare farger med en uvøren penselbruk. Inspirasjonen fra Munch var såpass tydelig å se i bildene deres, at de i samtiden ble kalt «munchianere». Ny-impresjonistene er en uensartet gruppe av individualister. De hadde et ideal om å finne frem til et eget originalt uttrykk uten skolepreg, og de lar seg ikke så lett sette i bås. Christian Krohg prøvde seg med en gruppebetegnelse og kalte de fremste «de seks». Han mente det som forente dem var at de alle: «ynder den brede pensel, den rene farve, det hastige uttryk for iakttagelsen». De stilte ut sammen i 1910 og hadde et visst samarbeid, men gruppebetegnelsen har ikke holdt seg, de er for forskjellige i sitt kunstneriske uttrykk til det. De seks utgjorde foruten Søren Onsager, Ludvig Karsten, Bernhard Folkestad, Henrik Lund, Theodor Laureng og Anders C. Svarstad.

Utdannelse

Søren Onsager startet sin kunstneriske karriere relativt sent, for det var først meningen at han skulle følge i sin fars fotspor og bli apoteker. Han ble født i Holmestrand, og han beholdt alltid en følelse av spesiell tilhørighet til denne byen. Han er begravet i byen med sine foreldre. Holmestrand var en av de livlige sjøfartsbyene langs kysten på denne tiden. Byen har fostret flere kjente kunstnere blant andre Morten Müller og Harriet Backer, og noen mindre kjente som Halfdan Larsen og Otto Johansen. Familien flyttet til en annen av de store skipsfartsbyene langs kysten, Arendal, da han var 11 år. Faren kjøpte Løveapoteket i byen. Søren Onsager var imidlertid opptatt av å tegne og male, og på en reise til Italia med sine foreldre kom han i kontakt med det skandinaviske kunstnermiljøet i Roma og fikk sin første tegneundervisning der. Da han kom hjem begynte han på Harriet Backers malerskole i 1898 til 1899, før han reiste til København og til Kristian Zahrtmanns malerskole. Zahrtmann var begeistret for sin elevs evner og skrev: «…alt han rører ved, bliver skønhed».

Paris

Onsager ville videre og reiste til kunstens mekka, Paris. Her lærte han de nye retningene innenfor malerkunsten som impresjonismen og syntetismen å kjenne. Han ble sterkt påvirket av Renoir, Degas, Sisley og Cézanne, særlig Auguste Renoirs kunst ble avgjørende for ham. Også Paul Gauguins kunst ble en inspirasjonskilde. I noen landskapsbilder kan man se at han var påvirket av Gauguins Bretagne-bilder. I årene 1902 til 1910 oppholdt han seg om vinteren i Paris. Han var den siste tiden elev av Christian Krohg ved Colarossi-akademiet. Han arbeidet hardt med en arbeidsdisiplin han hadde lært av Zahrtmann. Med en høyt utviklet grad av selvkritikk, ødela han mange av sine tidlige bilder. Først i 1908 debuterte han på Salonen i Paris.

Gjennombrudd - ny-impresjonist - raffinert kolorist

Søren Onsager hadde sitt definitive gjennombrudd som maler i Kristiania i 1909. I denne tidlige perioden av sin karriere malte han for det meste figurbilder og han interesserte seg særlig for studiet av unge kvinner. Det er tydelig at Renoirs kunst satte et varig preg på ham med sin «lavmælte, sensuelt raffinerte impresjonisme». Onsager studerte den kvinnelige form og malte modellene mer eller mindre påkledd eller som akt. Han plasserte gjerne de unge kvinnene i et naturlig miljø for deres nakenhet, soverommet. De unge kvinnene er gjerne innadvendte, opptatt med sitt. De er sensuelle, men ikke erotisk utfordrene i sine nakne eller halvt nakne positurer. På impresjonistisk vis avskar han motivet tilsynelatende tilfeldig for å gi inntrykk av en umiddelbar iakttakelse, men det er ikke det frapperende ved utsnittet han først og fremst er ute etter. Hans komposisjoner er som oftest veloverveid og planlagt, han søker en harmonisk og behersket virkning i linje og form. Hovedsaken for Onsager er koloritten. Fargedelingsprinsippet i impresjonismen var det han arbeidet med for å gi inntrykk av det umiddelbart sette. De runde, myke formene moduleres på det to-dimensjonale lerretet ved korte penselstrøk i små flater av ren farge, som smelter sammen til en helhet når det ses på avstand. De lyse fargene er harmonisert mellom varmt rosa, svakt fiolett og gyldent gult. De er duse og vare i perlemorsskimrende toner. Christian Krohg mente Onsagers bilder var harmoniske, ikke, som han sa, at man forlangte dissonans, men Onsagers farger var så fine og tilslørete at de kunne bli for «søte». Men da han stilte ut i Sverige, i 1917, med bilder fra denne tidlige og sin senere periode, mente en kritiker at man her hadde å gjøre med en kultivert kunstner og at hans bilder blant annet var preget av «grace», noe sjeldent, ifølge kritikeren, for en nordmann! Maleriene kan ofte rett og slett være en skjønnhetsopplevelse, med sin fint avstemte og utsøkt raffinerte koloritt.

Ekteskap

Søren Onsager giftet seg i 1915 med Inger Marie Lassen Kaurin (1894-1972). Hun var modell og husholderske for Edvard Munch fra 1911 til hun giftet seg. Hun er senere blitt kjent som «Mossepiken» blant Munchs modeller. Ekteskapet ble oppløst. Senere, i 1937, giftet han seg med Odlaug Brandt Brevig.

Videreutvikling - vitalistisk uttrykksform - munchianer

Søren Onsager utviklet sin malerkunst fra det sødmefylte og vemodige, betegnet som «akkorder i moll», til et mer ledig og livsbejaende preg i årene under 1. verdenskrig. Han beholdt sin interesse for kvinnelig aktmaleri, men plasserte nå gjerne de unge pikene ute i den friske naturen. De befinner seg ofte ved en badestrand eller ved kysten, som gjør at deres nakenhet føles naturlig. Han benyttet seg av sterkere farger, grønt gress, blå sjø og røde svaberg i et lysfylt landskap. Fargene er malt på med store uvørne, litt sveipende strøk, som bidrar til å gjøre formene mer oppløst, mindre tegnet enn før. Formene antydes uten faste konturer, man vet ikke hvor en linje begynner og den andre slutter, det gir en formoppløsende tendens i bildene, formen moduleres bare av de kraftige fargeharmoniene, og de fremstår nå med forenklet kraft. Både publikum og kritikerne likte det vitale og «mandige» i denne grove ny-impresjonistiske malemåten. Edvard Munch og Ludvig Karsten var nå mer tydelige inspirasjonskilder for denne heftige fargebruken og den tilsynelatende skjødesløse penselføringen.

Siste del av karrieren - krig

I 1917 hadde Onsager en utstilling hvor han solgte meget godt. Han var en av de mest kjente norske malerne i sin samtid. Foruten sine mange aktbilder har Onsager malt høst- og vinterlandskaper fra Aker og Soon og også landskaper fra Syd-Frankrike og Italia. Det har vært lite blest om Søren Onsager etter krigen. Han var medlem av NS og ble utnevnt til direktør for Nasjonalgalleriet under 2. verdenskrig fra 1941 til 1945. Han satte seg fore å rydde opp i Nasjonalgalleriet for å få vekk den kunst han så på med misbilligelse, og han arrangerte en utstilling «Kunst og ukunst» med eksempler fra samlingen. Det totalitære regimet skydde det som på tysk het «entartet» kunst. I Norge hadde det hele tiden vært en antagonisme mellom de to leire, Matisse-elevene og ny-impresjonistene. Det mer ekspresjonistiske uttrykket som Matisse-elevene sto for, mente Onsager var perverse eksesser i kunsten som både var smakløst, unorsk og kommunistisk, og som måtte bekjempes. Ettertiden har ikke gitt ham rett, for i norsk kunst er det Matisse-elevene som blant annet er regnet som videreførere av den nasjonale linje, mens Onsager og de andre ny-impresjonistene er regnet blant internasjonalistene. Onsager ble i 1930- og 40-årene opptatt med organisasjonsarbeid og malte ikke veldig mye i sine siste år. Han holdt på det formspråk han hadde utviklet omkring 1. verdenskrig og ofte kunne han fremdeles male bilder med en overbevisende kunstnerisk kraft. Hans arbeider ble til lenge før nazistene fikk noen maktposisjoner i landet, men allikevel kan hans politiske sympatier ha hatt noe å si for den manglende oppmerksomhet og popularitet han er blitt til del. Nå kommer nye generasjoner av publikum, som ikke har opplevd krigen, og hans politiske tilhørighet får ikke lenger skygge for hans verk. Den manglende populariteten kan også forklares med en generell utvikling. Flere av ny-impresjonistene har fått påfallende lite oppmerksomhet i løpet av etterkrigstiden. Ofte blir jo en generasjon av malere glemt av den neste generasjon av malere og publikum, for så igjen å komme til heder og verdighet for senere generasjoner. Slik har historien vært for mange av ny-impresjonistene. Det er først i den senere tid noen av dem igjen har blitt mer kjent gjennom diverse utstillinger og høyere priser på auksjon.