• Forside
• Auksjoner
• Auksjonspriser
• Hvordan kjøpe og selge
• Bestill kataloger

• Om GWPA
• Om GWPK
• Aktuelt
• Tjenester
• Kunstartikler

Per Krohg – også futurist!

Per Krohg – også futurist!

Av Nini Eitzen

Per Krohg bodde i Paris fra 1897 til 1930 og fikk hele sin utdannelse, utenom ett år, i Frankrike. Som Trygve Nergaard skrev i Norsk kunstnerleksikon: Med sin franske bakgrunn kunne han langt lettere enn de øvrige norske malere som strømmet til de parisiske kunstskoler, forstå hva tidens kunstdebatt dreide seg om og få en bedre kontakt med alle sider av det kosmopolitiske liv som preget byen både før og etter 1. verdenskrig. Han var den eneste norske kunstner som vant en betydelig posisjon innen Paris-skolens maleri, utstilte ofte sammen med skolens fremste kunstnere og hadde i mange år kontrakter med ledende gallerier. Man kan se innflytelsen fra fransk kunst i Per Krohgs maleri etter hans tid som elev av Matisse i 1910 og 1911. Det franske viser seg i bruken av klare, rene farger satt bevisst mot hverandre i kontraster, bruken av et grunnere billedrom med en tendens til dekorativ flatevirkning, og i bruken av en ornamental linjeføring.

Det var mange retninger innen den moderne kunsten, men alle hadde det til felles at man ikke lenger var interessert i å kopiere virkeligheten på lerretet ved bruken av det tradisjonelle perspektivet for å gi figurene handlingsrom. Nå var man interessert i å representere virkeligheten på det man hadde til rådighet, nemlig den to-dimensjonale lerretsflaten, og da var det naturlig at det utviklet seg retninger som forholdt seg ærlig og redelig til denne flaten. Det var tendenser til dette på slutten av 1800-tallet med en del kunstnere som har vist seg som portalfigurer for modernismen, slik som impresjonisten Paul Cèzanne for kubismen, futurismen og orfismen. Impresjonisten Vincent van Gogh, fauvisten Henri Matisse og syntetisten Paul Gauguin for den franske ekspresjonismen og symbolismen og Edvard Munch for den mer tyskinspirerte ekspresjonismen og symbolismen. Alle disse retningene ledet i sin tur til påfølgende retninger som konstruktivismen, dadaismen og surrealismen og i siste instans innenfor modernismen, den abstrakte kunsten.

De franske ekspresjonistene ble kalt «les fauves», de ville, eller villdyrene, for de brukte helt unaturalistiske farger for å uttrykke sterke følelser. De tyske ekspresjonistene var mer opptatt av linjene for å uttrykke det samme. Dette maleriet utviklet seg ofte i dekorativ retning, hvor fargeflater oppdelt av konturlinjer nærmest får et abstraherende preg. Kubistene med Pablo Picasso i spissen ville representere en tredimensjonal form på det to-dimensjonale lerretet ved å dele opp formen og sette delene sammen slik at forsiden, baksiden og gjerne profilen også er med, stablet på hverandre eller ved siden av hverandre. De ville være tro mot flaten, men samtidig vise formen. Futuristene med italienerne Giacomo Balla og Umberto Boccioni i spissen ville hylle teknologi og vitenskapelige fremskritt, all moderne fremdrift, ved å uttrykke bevegelse og hastighet. De bygget på impresjonistenes fargedelingsprinsipp og deres interesse i å fremstille øyeblikket, og kubistenes oppdeling av formen, for å få det til.

Per Krohg var influert av flere av disse forskjellige retningene innen den franske og internasjonale kunst som fauvismen, kubismen og futurismen. Matisse hadde utviklet sin fauvisme i en mer dekorativ retning da Per Krohg var elev av ham, noe som gjenspeiler seg i Krohgs kunst. Kubistisk innflytelse viser seg i en viss geometrisering av formen og bruk av brutte plan og fasetter, og i bruken av klare, men dempede jordfarger. Særlig linjeføringen benytter han til å understreke bevegelse i flere bilder, noe som viser futuristisk innflytelse. Per Krohg uttalte i et intervju i 1911: «linjen må ikke drukne i farger, den skal hevde og fremheve formen og bevegelsen der er likeså viktig som fargen. Når man maler mennesker, så er ikke psykologien, men bevegelsen hovedsaken». Han lar ofte figurene rykke helt opp i billedplanet og reduserer romdybden sterkt. Han viste en stor koloristisk følsomhet i arbeider med uvante og kontrastrike fargekombinasjoner. Ofte kan bildene gi en suggererende følelse av jagende rytme. Som det videre står i Norsk Kunstnerleksikon: Denne flatemessige holdningen videreførte han i enkelte bilder nesten til det plakataktige i de følgende årene, som er preget av en hektisk eksperimentering. Foruten Picasso, som Krohg hevdet lenge hadde en dominerende innflytelse på ham, er det en rekke andre kunstnere fra Raoul Dufy (ekspresjonist) til André Lhote (kubist), Robert Delaunay (kubist/orfist) og Roger de la Fresnaye (kubist, klassisist), som etterlater seg spor i Krohgs produksjon. Men Krohg ble aldri epigon eller ensidig bundet til noen bestemt retning…. Eksperimentene retter seg ofte mot grensene for tradisjonelle maleriske oppgaver. Han forsøker å fange selve det flyktige i bevegelsen (Kvinner som leker med hund, Hockey), eller å finne billedlige ekvivalenter for lydinntrykk. I disse bestrebelsene nærmer han seg futurismen.

Hovedpoenget for futuristene var å visualisere bevegelse. Bare titlene på bildet og skulpturen av henholdsvis Balla og Boccioni viser dette med all tydelighet: «Dynamikken til en hund i bånd» fra 1912 og «Romlig fremstilling av bevegelsesfaser» fra 1913. I det humoristiske bildet med hunden i bånd er alle øyeblikk av de korte benas bevegelser vist ved at de er lagt oppå og ved siden av hverandre. I bronseskulpturen er det som om alle kroppens muskler i bevegelse er satt sammen ved siden av og utenpå hverandre, for å gi en følelse av styrke og hastighet, noe som tilfører figuren en ekspansiv kraft. Det var særlig de italienske kunstnerne som oppholdt seg i kunstmetropolen Paris som er blitt kjent som futurister. De var politisk bevisste nasjonalister. Under 1. verdenskrig førte det til en viss krigsbegeistring, som kan spores i bildene deres fra denne tiden, hvor de kan dvele ved «kampens skjønnhet» og «krigens renselse». Krohg med sin ironiske distanse har ikke snev av det i sine futuristinspirerte bilder, men han malte flere som henspiller på krigen. I noen av dem gjør han et forsøk på å gjenskape lydinntrykk, som i bildene: Granaten og Pang!

I et bilde som Hockey, eller Ishockey, var Krohg også påvirket av andre kunstnere som den svenske ekspresjonisten Isaac Grünewald og russeren Kandinsky, som var opptatt av mer abstrakte tendenser. I et friere forhold mellom farge og tegning beveget Krohg seg mot det han selv litt svevende kalte en ny indirekte realisme. Nettopp det at figurene farer gjennom og ut av bildet etter ballen, sagt i forbindelse med et bilde av en fotballkamp, nevnte han som et eksempel på et slikt tema. Han var opptatt av formale problemer og søkte flere steder for å finne billedmessig uttrykk for dem. Krigen hadde gjort dagens realiteter med lidelse og død så påtrengende, at Krohg mente kunsten igjen måtte vende seg mer mot livet og mellommenneskelige forhold.

I Norden ble Krohg oppfattet som en eksotisk skapning fra metropolen Paris: Som stadig gjenstand for offentlig oppmerksomhet og meget yndet intervjuobjekt, behersket han en form med paradoksale, vittige og poengterte formuleringer som fanget interessen samtidig som den vedlikeholdt en diskret avstand. Den stor presse- og publikumsinteressen for Krohgs utstillinger var ofte blandet med en interesse for Krohg som det moderne storbymenneske. Elegant kledd ankom han til de skandinaviske hovedsteder og introduserte de nyeste motedanser på scener og restauranter. Denne tvetydigheten gjør seg også gjeldende i den hjemlige kritikk fram til begynnelsen av 20-årene. Man fant at Krohgs modernisme og formale eksperimenter, som de fleste stod fremmed overfor, tross alt hadde forsonende trekk i den oppfinnsomme innfallsrikdom og humor. Men den frihet til eksperimenter han slik ble innrømmmet som etablert enfant terrible i norsk kunst, var samtidig ofte et hinder for at de kunstneriske premisser for eksperimentene ble tatt alvorlig. I dag tar vi det alvorlig!