The Annual Norwegian Edvard Munch Sale initiated by Grev Wedels Plass Auksjoner takes place in Oslo November each year.
Please visit www.munchauksjonen.no for more information.
Frits Thaulow – pasjonert friluftsmaler og debattant
Frits Thaulow – pasjonert friluftsmaler og debattant
Det franske realistiske friluftsmaleriet feide som en virvelvind inn over norsk kunstliv omkring 1880. I begynnelsen var det hjemlige publikum overhodet ikke med på notene og så på realistenes, og blant dem Thaulows, maleri som ytterst radikalt. Når Thaulow malte sølete kjerreveier, fabrikkpiper og svart røyk fra utkanten av Paris, skremte han nesten hjemmepublikumet med sin realisme.
Av Nini Eitzen
Denne hensynsløse virkelighetstroskap var en provokasjon for den etablerte gode smak. Det ble sett på som direkte uskjønt. Motstanden varte allikevel bare i en overgangsfase, snart var også publikum med på det nye. For Thaulow var det motivvalget, men særlig fargepaletten som ble endret. De brunlige og grålige tonene i maleriene malt i atelieret måtte vike, nå gjaldt det å få frem friske farger påvirket av sollyset. Bare når man satt overfor sitt motiv ute i friluft, kunne man få frem belysningsfargene i alle sine valører. Realismen var en europeisk åndsretning som var i emning overalt, men det var særlig i Paris disse tankene materialiserte seg i nye kunstuttrykk, som fikk stor betydning for de unge norske kunstnerne.
Mange av de norske malerne av denne generasjonen regnes blant våre gullaldermalere og Frits Thaulow (1847-1906) er en av de fremste blant dem. I tillegg til deres talent som kunstnere var de også den første generasjon av malere som brakte kunsten hjem, både ved at de oppholdt seg i Norge i lange perioder og ved at de søkte å bidra til en mer åpen og fri kunstformidling i Norge. Også her sto Thaulow i fremste rekke.
Man ville male sant, ikke først og fremst skjønt. Man ville ut av atelierene for å male rett overfor sitt motiv. Det føltes mye mer redelig enn det som hadde vært praktisert før. Før, under det vi kaller romantikken, hadde kunstnerne tegnet eller malt en fort skisse av motivet ute i naturen, for senere i sitt atelier å utarbeide større malerier. Skissene kunne være friskt oppfattet, og utviklingen hadde gått i retning av at kunstnerne kunne se på skissene som ferdig utførte malerier, men det vanlige var å korrigere det man hadde nedtegnet i skissemessig form ved å forskjønne og idealisere motivet i det ferdig utførte bildet. I atelierene hadde man også kunnet sette sammen elementer tatt fra naturen for å male et stilleben eller en historisk scene, for eksempel, og detaljene kunne da være realistiske, men komposisjonen som helhet ble unaturalistisk og konstruert. Nå ville man skrelle dette vekk. Man skulle skånselsløst ærlig male alt det man så ute i naturen, uten å legge til eller trekke fra noe.
Landskapsmaleren Frits Thaulow var en av dem som virkelig gikk inn for det. Ofte kunne man, tidlig og sent, sommer som vinter, se Thaulow sittende ute, malende. Han fikk bygget et transportabelt atelier med staffeli og malersaker. Om vinteren kunne han ta på seg en stor ulveskinnspels, som gjorde det mulig å oppholde seg ute en lang stund. Han bodde for det meste i Christiania fra 1879 til 1892, og motivene fant han i byen og i byens omegn. Det var ikke lenger spektakulære fjell og fjorder man søkte, nå var det de nære motiver som fascinerte. Thaulow reiste som oftest ikke langt, for en enkel landevei og et snedekket jorde i Aker, et forfallent hus med hage hvor det nå ble dyrket blomkål og bladene var oppspist og hullete av kålorm og snegler på Grünerløkka, eller slitte fabrikkbygninger i murstein langs Akerselva var like malerisk som dramatiske fjell og fjorder eller historiske motiver. Thaulow uttalte en gang: «En brosten i Lakkegaten, godt malt, er interessantere end Napoleon paa St. Helena, daarlig malt.»
Realismen ytret seg på forskjellig vis, men når det gjaldt ikonografien, var det et gjennomgående trekk at man foretrakk hverdagslige motiver. Mange av Thaulows bilder viser slike enkle, over mot fattigslige motiver, uten at det ligger noe sosialt budskap i det. Han malte både fra øst og vest i byen, men alltid sett med en umiddelbar tilnærming, med et ukunstlet og åpent blikk for motivets maleriske, og da gjerne fargemessige, kvaliteter. Flere av bildene, også de store, er malt ferdig ute i friluft, men han satt ikke alltid ute. Han kunne male relativt store studier i friluft og gjøre bildene ferdig i atelieret, alltid med det for øye å beholde det umiddelbare inntrykket han først hadde fått ute i naturen.
Thaulow var ingen teoretiker, men hvis han skulle ha hatt et motto måtte det ha vært: «l’art pour l’art», kunsten for kunstens egen skyld. Han ville ikke at maleriet skulle tjene noen annen hensikt enn å være rent maleri med form og farge i fokus. Det skulle ikke være til nytte for noe annet enn som ren øyenslyst. Thaulow ble ingen rendyrket realist. Selv om han var påvirket av friluftsrealismen når det gjaldt valg av motiver og fargebruk, var han også preget av tidens overveiende, ikke altfor radikale, stil og smak. For Thaulow sto kvalitet i høysetet, og hans oeuvre er av gjennomgående høy kvalitet. Han var fullt på det rene med ikke å la sin malerkunst ende i ren virtuositet, og heller ikke å la seg falle for fristelsen til å male på ren rutine.
Slagordet «l’art pour l’art» ble skapt av den franske filosof og politiker Victor Cousin 1836 som uttrykk for tanken om at et kunstverk bare skulle bedømmes ut fra kunstens egne lover. Verket skulle være uavhengig av tidens mer eller mindre tilfeldige moralske, religiøse eller sosiale tendenser. Utgangspunktet var Immanuel Kants estetikk. Innen malerkunsten ble ideen et grunnsyn for impresjonistene i deres reaksjon mot andre strømninger som betonte innholdets betydning og den litterære verdi i maleriet. Det var de mer formalistiske sidene ved malerkunsten man på denne måten ble opptatt av.
Impresjonistene gikk nærmest vitenskapelig til verks for å analysere lysets virkning på, og øyets oppfatning av fargene på tingene. Deres arbeid var realisme drevet ut til sitt absolutte ytterpunkt. Lyset ute skifter hele tiden og de ville male raskt for å fange ett bestemt øyeblikk i naturen, noe de søkte å oppnå ved å sette farge på lerretet med korte, raske strøk. Ute i lyset er fargene klare, og dette inntrykket overførte de til maleriet ved å male med rene farger, også i skyggepartiene. Ofte er motivet sett tett innpå og det gir et flimrende inntrykk, slik naturen kan fortone seg for det blotte øyet. Man må litt på avstand for å skille tingene fra hverandre og se hva motivet forestiller, da smelter fargene sammen for vårt øye, og tingene tar form. Alt dette bidro til at impresjonistene oppnådde en illusjon av samtidighet, av å ha gjengitt et sant øyeblikk av virkeligheten. Impresjonistene har vist seg som store fornyere innen kunsten ved å vise vei for mye av det som skulle komme innenfor modernismen, og de har derfor fått en sterkere og sterkere posisjon i vår bevissthet. I Thaulows samtid ble de nærmest sett på av de norske malerne som en utgruppe. Impresjonistene var for radikale og det var bare spredte elementer fra deres kunst de tok opp. De norske ble i mye større grad influert av den mer moderate realisten og friluftsmaleren Jules Bastien-Lepage, som i ettertid regnes som en formidler av de nye franske kunststrømningene og ikke en fornyer av dem. I samtiden gjorde imidlertid Bastien-Lepage stor lykke på Salonen med sine hverdagslige, som oftest fattigslige motiver, sett nært på i klart dagslys. Han formidlet et helt nytt kunstnerisk syn, med nye motiver, ny teknikk og et nytt farge- og formspråk. Det nye besto i å male et enkelt motiv med en overraskende avskjæring, gjerne sett litt ned på for å komme tett innpå, man unngikk gjerne horisontlinjen, eller lot den ligge høyt oppe mot øvre kant av bildet. Spontant å male et bilde ferdig ute i et visst lys, gjorde fremstillingen levende og frisk, å male det med raske, sveipende strøk uten helt klare konturer, ga inntrykk av lys og luft i bildet. Å male bildet ute bidro til å få frem fargene som lyset ga tingene, det vil si belysningsfargene. Så langt som til å benytte seg av fargedelingsprinsippet på impresjonistisk vis, var allikevel ikke aktuelt hverken for Bastien-Lepage eller for Thaulow. Thaulow viste seg som en eminent fargekunstner. For Thaulow var det den nye fargebruken som ble det viktigste virkemiddelet. Han evnet å gi inntrykk av fargerefleksene, og dermed belysningsfargene, i bygningenes og vannets overflate og i trærnes bladverk. En vegg på en murbygning var ikke bare rød, den kunne også være grønn og blå alt ettersom refleksene av lyset spilte hen over den. Vann var ikke bare blått, men også grått og rosa, når lyset og luften gjorde sin virkning. Han skapte fine overganger mellom de forskjellige elementene og fargevalørene i bildet. Ofte fikk han ekstra myke overganger ved hjelp av pastellkrittet, men det ble aldri så skissepreget som hos impresjonistene, formen er hos Thaulow, relativt sett, synlig og klar. Sollyset skapte et vell av farger, og det var det som for Thaulow gjorde selv et enkelt motiv spennende å arbeide med.
Han utdannet seg som marinemaler og utviklet et inngående kjennskap til det å male vannets flate under skiftende atmosfæriske forhold i sin tid i København og som elev av Hans Fredrik Gude i Karlsruhe. Han reiste til Paris i 1874 og oppholdt seg der hver vinter til 1879. I begynnelsen var han opptatt av Barbizon-skolens malerkunst. Disse malerne hadde utviklet et pastost maleri med fine atmosfæriske virkninger. Det var særlig Daubignys elvelandskaper Thaulow lot seg inspirere av. I denne tidlige delen av sin kunstneriske karriere malte han for det meste kystbilder.
Før hadde Thaulow latt seg inspirere av andre malere på sin vei mot det å male i friluft, som for eksempel Frederik Collett. Men i 1879 så han arbeider av Jules Bastien-Lepage på Salonen i Paris, og ble begeistret. Nå gikk han fullt og helt inn for friluftsmaleriet. Han reiste hjem og fant for det meste sine motiver i de nære omgivelser i og omkring hovedstaden. Både når det gjaldt motiver og malemåte endret han sin tidligere praksis. Han ble en pasjonert friluftsmaler.
I den tiden han bodde hjemme fra 1879 til 1892 malte han ikke bare. Han sto på barrikadene for å løse opp i de monopollignende tilstandene som rådet når det gjaldt kunstformidling i Christiania. De unge kunstnerne hadde problemer med å nå ut til publikum for Kunstforeningen ville ikke ta inn bilder av dem, nettopp fordi deres kunst ble sett på som altfor radikal. Frontene var steile, men Kunstforeningens monopol ble brutt, og Thaulow bidro til at kunstinstitusjoner, som vi har beholdt til den dag i dag ble opprettet, som Høstutstillingen i 1882. Det foregikk ikke uten sverdslag. Det var kunstnerstreik mot Kunstforeningen og hard polemikk i avisene. For Thaulow førte det til et klimaks da han slo til Aftenpostens redaktør Amadeus Schibsted for, etter Thaulows mening, «pøbelaktige skriverier». Etter den salven ble han dømt til 60 dagers fengsel. Han satt på Møllergaten 19, og det høres ille ut, men det var absolutt ikke på vann og brød. Han fikk ta med sine egne møbler, han fikk malersaker, han fikk lov til å ha besøk av venner og familie så mye han ville, og han fikk mat fra Norske Selskab!
Kunstnerne hadde kunnet enes om kampen mot Kunstforeningen, men etter hvert følte Thaulow seg mer og mer isolert i sitt hjemlige miljø. Han fant seg ikke til rette i noen av de to fløyene som kom til å dominere norsk kunst, hverken bohemmiljøet rundt Christian Krohg eller den nasjonale linje med Lysakerkretsen rundt Erik Werenskiold. Han fant ut at han ville reise utenlands.
Han hadde gjort lykke med sine vinterbilder internasjonalt. Det gjorde at han kunne gjøre seg håp om å skape seg en karriere i utlandet. Han reiste til Frankrike for godt i 1892 og ble værende i utlendighet resten av livet. Han solgte bilder gjennom kunsthandlere i Paris til publikum i Europa og USA. Han reiste til mange småbyer i Normandie hvor han kunne finne maleriske motiver. Ofte er det intime naturutsnitt med gamle broer og små, skjeve landsbyhus som ga inspirasjon til arbeid med fargevalørene. Thaulow begynte igjen å interessere seg for fremstillingen av sakte rennende vann, slik han hadde gjort i sine yngre år, og elvelandskaper dominerer i hans senere kunstneriske produksjon. Av og til kunne han male nattlige motiver med måneskinn som gir et stemningsfullt preg, og som kan gi et inntrykk av at Thaulow lot seg påvirke av nyromantikken, som gjorde seg gjeldene fra slutten av 1880-tallet. Han bodde flere forskjellige steder i Normandie de første årene før han flyttet til Paris. Han var stadig på reise for å finne nye motiver, og det var på en slik reise han døde i Holland i 1906.
Thaulows ry i samtiden var stort. Georg Brandes skrev i Politiken i 1906 etter Thaulows død bl.a.: «Han havde den fineste og sikreste Sans for Farvernes Harmoni, og for ham var Malerkunsten Farveskønhed og Farvesamklang. Kunstens Ideside existerede ikke for ham, dens menneskelige Indhold ineresserede ham ikke og den blotte Linjeskønhed ligesaalidt. – Næst efter Grieg, Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Nansen har ingen Nordmand gjort Norges Navn bekendt saa viden om som Frits Thaulow.»