Grev Wedels Plass Auksjoner - spesialisert på Edvard Munch og norsk kunst av høy kvalitet.

The Annual Norwegian Edvard Munch Sale initiated by Grev Wedels Plass Auksjoner takes place in Oslo November each year.

Please visit www.munchauksjonen.no for more information.

Prins Eugen

Prins Eugen (1865-1947) var yngste sønn av vår siste unionskonge Oscar II og dronning Sophie. Han gikk inn for kunstnerbanen, og regnes som en av Nordens mest betydelige nyromantikere. Han hadde tett kontakt med mange norske malere i sin samtid. Hans maleri er typisk for 1890-årenes nordiske malerkunst med stemningsmaleri, påvirket av tidens syntetistiske og symbolske tendenser.

Av Nini Eitzen

LITTERATUR: Prins Eugens Waldemarsudde: Prins Eugens hem – ett museum Vägledning genom slottet, Waldemarsudde 1979. Prins Eugen, utstillingskatalog Najonalgalleriet 1988, kat. nr. 33 Elegi II 1894, omtalt s. 76-77, avbildet i farger s. 77.

I forordet i katalogen til utstillingen i Nasjonalgalleriet i 1988 skriver Knut Berg om prins Eugens bånd til Norge:

På utstillingen ”Nordiske stemninger” som vi viste sommeren 1987 var Prins Eugen en av de svenske kunstnere som gjorde sterkest inntrykk. Han var vel også den av epokens kunstnere fra våre nordiske naboland som hadde den nærmeste kontakt med Norge, ja , i 1890-årene kan man faktisk også regne ham som en norsk kunstner. Han stilte ut på Høstutstillingen, hadde stemmerett som norsk kunstner, og norsk natur ble en viktig inspirasjonskilde for hans kunstneriske utvikling. Han både snakket og skrev norsk, og under sine mange besøk her i landet knyttet han sterke vennskapsbånd med de flest av våre ledende kunstnere. Gjennom 90-årene og frem til unionsoppløsningen i 1905 var han utvilsomt det viktigste bindeledd mellom norsk og svensk kunst.

Unionsoppløsningen var et hårdt personlig slag for Prins Eugen, og selv om kontakten med de norske kunstnervenner ikke ble brutt, skulle det gå mange år før han igjen satte foten på norsk jord, det skjedde først i 1925, da han kom for å åpne sin store utstilling i Christiania Kunstforening, for øvrig den siste utstilling av ham som har vært vist her i landet. Kontakten med Norge ble nu gjenopptatt i sin fulle bredde, og ikke minst under krigen kom hans varme Norgesvennskap klart til syne.

Tone Skedsmo skrev også i samme katalog om prins Eugens tette bånd til Norge under overskriften:

Prins Eugen og Norge

Oscar II var den eneste unionskonge som oppfylte den norske grunnlovs krav om at kongen måtte oppholde seg i Norge en tid hvert år. Han kom hit med sin familie, og hans yngste sønn, Prins Eugen Napoleon Nicolaus, kom således i meget ung alder til å lære landet å kjenne. … Etter som årene gikk ble Prins Eugen en varm Norges-venn, og som vi senere skal komme tilbake til, betydde Norge med sin vakre natur og de mennesker han her kom i kontakt med, meget for ham, både kunstnerisk og personlig. … Han står i dag som en av de ypperste representanter for det svenske nyromantiske 90-års-maleri. … Det var i Norge Prins Eugen begynte å male den lyse stemningsfulle nordiske sommernatt, som han senere skulle konsentrere seg så sterkt om i sitt maleri. … Det var ikke bare den norske natur som virket inspirerende på den unge prins, men også norske maleres arbeider, som han fikk se både i Paris og Norge i disse første viktige år etter at han hadde bestemt seg for å bli maler. Han forteller selv om sin begeistring for de norske arbeider han så på Verdensutstillingen i Paris i 1889 (se s. 18 og 47). I Paris lærte han blant andre Erik Werenskiold, Chr. Skredsvig og Frits Thaulow å kjenne. Gjennom disse traff han under sine senere opphold i Norge andre kunstnere, og hos vennene på Lysaker lærte han også Fridtjof Nansen å kjenne. … Brevveksling mellom Prins Eugen og hans norske kunstnervenner viser at det varme vennskap ble holdt vedlike, selv om unionsoppøsningen i 1905 førte til at Prins Eugen ikke kom til Norge på mange år.

Videre skrev Tone Skedsmo om tidligere utstillinger og spesifikk omtale av maleriet Elegi:

Året etter (1892) deltok ikke Prins Eugen på Høstutstillingen. I 1893 var det som kjent ingen utstilling, da den ble flyttet over til vårhalvåret og ble den første av tre ”Vaarutstillinger”. Til denne sendte Prins Eugen fire arbeider: Et siste solglimt (kat.nr.31), Det gamle slott (kat.nr. 30), Der skogen lysner (kat.nr. 27) og Vinteren. Til Vårutstillingens andre opphengning sendte han Elegi II (kat.nr. 33). Til Georg Pauli skrev han om den forestående utstilling:

”Det blir ganska spännande då jag har fyra nya tavlor där. Jag kommer antagligen ha mest lust at försvinna genom jorden. Det är i själva verket första gången jag utställer något som jag verkligen håller och tror på. Det är i alla fall en innsats man gör, och utgången har en ej så liten betydelse för hela ens människa. Jag tänkar inte på den där inre, som man känner i luften omkring sig, som ger intryck av förståelse eller absolut kyla och värst av alt likgiltig medkänsla.” S. 47.

Det var ingen grunn for Prins Eugen til å forsvinne under jorden. Kunstnerne, på sin side, uttrykte klart sin beundring for hans arbeider (se kat.nr. 30 og 31), og kunsthistorikeren Andreas Aubert skrev om ”Den først Vaarutstilling. Statens 10de aarlige kunstutstilling” og prinsens arbeider i Nyt Tidsskrift i rosende ordelag. S. 48.

Under katalog nr 33, Elegi II, på s. 76 og 77 i katalogen fra 1988, står det om samtidens oppfatning av maleriet:

Prins Eugen måtte ikke vente lenge på sine norske kollegers bedømmelse av Elegi. Werenskiold skrev:

”I går så jeg Deres nye billede, som jeg synes overordentlig godt om. Det er utvivlsomt det bedste, De til dato har udstillet hos os, det som der er mest følelse i og som tyder på det eiendommeligste farvetemperament. Det gjør meget lykke blant malerne, og Aubert foreslog det, efter hva jeg har hørt, for galleriet -, hvor der imidlertid ikke fattedes noen beslutning på grund av Deres velsignede stilling som prins; - -.” (8.4.1894. W.uddes Brevs.).

Gerhard Munthe skrev like oppmuntrende og oppriktig til sin svenske kollega:

”Jeg kan ikke noksom udtale hvor ”Elegien” var herlig paa Udstillingen her. Saa personlig alenestaaende og saa værdig. Publikum forstod det selvfølgelig ikke. Kun nogle faa kunde jeg opdage noen virkelig Begeistring hos. Til Gjengjæld var der da absolut Betagenhed hos alle de Malere, som vi ere vante til at regne med. Vor Kritik er altid daarlig. Dennegang var den miserable. Verken Aubert eller Thiis optraadte jo med Kritik under Udstillingen.” (23.4. 1894. W.uddes Brevs.).

Prins Eugen verdsatte høyt sine norske malervenners uttalelser om bildet, og innen han rakk å svare Munthe hadde også Andreas Aubert skrevet sine anmeldelser fra ”Den første Vaarutstilling. Statens 10de aarlige kunstutstilling” i Nyt Tidsskrift (1893-94). Elegi omtalte han slik:

”Men det seneste av hans verker, den deilige lille ”Elegi” som Prins Eugen først sendte til ”anden ophængning”, gav os endda noget meget mer. I dette lærte vi at kjende fuldt personlig hans fine dype kunstnerpersonlighet, med det sjælfulde indadvendte sind. Det er en enkel skildring av et jevnt emne, - ute fra Djurgaards-egnen ved Stockholm. I korte bølgeslag – ensformig tungsindig, bløtt dæmpet i en vaarmild efteraars-aftens gyldne lysskjær – vugger vikens vandspeil mot en liten bergnab. Det gamle runde lysthus med vindløien bak plankegjærdet, ligger saa lunt og stille der oppe mellem de bladløse smaatrær, stille og lunt mot den sluknende kveld-glans; ikke et menneske, ikke et liv, bare vikens skvulpende bølgeslag mot bakkens berg og blekede græstorv. En elegi – slik som mindets kjæreste vemod griper os, naar vi en høstdag med vaarmilde tanker vandrer over kjendte steder, kjære fra vi var smaa – Like saa friskt og inderlig som stemningen i dette lille billede er uttrykt for vor indre sans, like saa utsøkt i harmonisk skjønhetsfølelse virker det paa vort øie – disse blekblaa toner i sjø og luft mot det matte graa og det bleke gyldne, raffinert sammenhold ved den enkle rammes varme guldglans, og fremhævet ved en eiendommelig malemaate: oljefarver drukket av lærretflatens grovere vrangside, med en virkning som av pastell eller freske – disse fine virkninger som fremfor alt Puvis de Chavannes har lært vor tid.” (s.527-528).

Aubert tar i sin omtale av utstillingen Prins Eugens malerier, og særlig Elegi, til inntekt for det lyriske som stadig ble mer fremtredende i 90-årenes landskapsmaleri. Til Gerhard Munthe skrev Prins Eugen takknemlig:

”Det gladde mig ofantligt att ni konstnärer tyckte så bra om min ”Elegi” och Auberts uppsats var ju mycket vänlig skriven, fin och förstående, om han också låter ramarne spela väl stor roll i mina tavlor. Förresten nekar jag inte till att vid valet av ramar spelar en viss roll.” 21.5. 1894. Breven II, s. 35).

Elegi ble videre utstilt på Prins Eugens utstilling hos Blomqvist i 1901 og i Christiania Kunstforening i 1925 (kat.nr. 5). Maleriet skjenket Prins Eugen ved en senere anledning til sin gode venn Erik Werenskiold, trolig til hans 60-års dag i 1915.

Elegi tok Aubert …i enda større grad enn prinsens øvrige arbeider, til inntekt for det lyriske og stemningsfulle som stadig ble mer fremtredende i det nordiske landskapsmaleri i 90-årene (se kat.nr. 33). S. 27.

Etter 1894 deltok ikke Prins Eugen på Statens årlige kunstutstillinger, og først i 1901 fikk norsk publikum igjen anledning til å se hans malerier i hovedstaden. Wasteson hos Blomqvist hadde forespurt Prins Eugen om han ville ha en utstilling der. Prinsen var på denne tiden rekonvalsent og kunne selv ikke komme verken for å ordne utstillingen eller for å se den, og det var Erik Werenskiold som ordnet med alt det praktiske for sin venn og monterte bildene i Blomqvists lokaler. De mange brev mellom prinsen og Werenskiold gir et godt innblikk i hvordan forberedelsene foregikk. Prins Eugen var både bekymret og nervøs for utstillingen og mottagelsen. Han skulle dele lokale med den danske malerinnen Agnes Slott-Møller, og dessuten skulle et av Chr. Skredsvigs malerier fra forrige utstilling bli hengende igjen. …

Og da Werenskiold hadde montert ferdig det hele skrev han oppmuntrende til rekonvalesenten:

”Så – nu hænger deres udstilling der, og jeg tror de vilde glæde dem selv, om de kunde se den. Der er en fast, kunstnerisk holdning over den, og dette mandige i koloriten, som vi norske kunstnere igrunden altid ser først på. Fru Slot-Møller blir vandig ved siden af. Deres billeder virker desuden bredt og dekorativt. Skredsvig og Strøm, som kom ind mens jeg hængte op, synes ligeledes udmerked om den. De har altså høire langvæg, undtagen det mørke hjørne nærmest døren som er ubrugeligt.” S. 51.

De arbeider Prins Eugen stilte ut hos Blomqvist var: Stockholms slott, Den lyse natten (kat.nr. 43), Elegi (kat.nr. 33), Skuen (kat.nr. 37), Våren, Der skogen lysner (kat.nr. 27) samt en del mindre landskaper med aftenstemninger.

Etter åpningen kunne Werenskiold forsikre Prins Eugen at alle malerne han hadde snakket med hadde uttalt seg meget positivt om prinsens arbeider. Takknemlig skrev Prins Eugen tilbake:

”Det var riktig hyggligt av dig att skriva om min utställning. Det är klart att jag undrade och att jag blev upplivad av att du tyckte den såg kunstnerisk ut och var manlig i färgen. Jag var just rädd att jag fått något för vekt i min färg. Tänk att du fortfarende tycker så bra om min ”Elegi”. Den är målad för flera år sedan, men det är just den udde på Djurgården jag förre året köpte. Huset jag bor i ligger på den klippa jag målat med utsikt över Stockholm, ungefär på samme avstånd som du har Kristiania. --- S. 28.

Prins Eugen (1865-1947) var altså yngste sønn av vår siste unionskonge Oscar II og dronning Sophie. Det var spesielt at han gikk inn for kunstnerbanen, og han fikk tid til å fordype seg i sitt kunstneriske virke, selv om han måtte ta del i mange offisielle oppdrag som prins. Han regnes som en av Nordens mest betydelige nyromantikere. Hans maleri er typisk for 1890-årenes nordiske malerkunst med stemningsmaleriet, men han var også influert av tidens mer avantgardistiske kunst. Man ser ham i dag som en kunstner som var påvirket av tidens syntetistiske og symbolske tendenser. Maleriet Elegi viser denne tendensen til å ville forenkle motivet og til å ville gi det en betydning ut over det blotte og bare utsnittet av et kystlandskap med noen gamle hus kneisende på toppen av bratte klipper. Klippene er sett tett på, litt undenifra, de trenger seg nærmest på oss. Den store, mektige massen av berg er formidlet i store fargeflater. Berget får en dramatisk, symbolsk virkning, der det stuper bratt ned i sjøen, men bølgene og aftenlyset mildner det hele, og gir kanskje heller landskapet med husene et preg av vemod. Et varmt aftenlys brer seg over landskapet, der en solgangsbris lar bølgene slå lett mot klippene. Det synes som om kunstneren selv med sin tittel: Elegi, har villet betone bildets lyriske stemning av vemod over en svunnen dag, eller vemod over en forgangen tid med de gamle husene, fremfor andre tolkninger av hans maleri. Prins Eugen var spesielt glad i denne klippeodden på Djurgården utenfor Stockholm. Han bodde flere somre i et 1700-talls hus som sto her fra før, før han i 1899 kjøpte stedet. Her fikk han i 1904 bygget sitt hjem, slottet Waldemarsudde. Etter hans død ble hjemmet gjort om til museum over hans samlinger og hans kunstnerskap.