The Annual Norwegian Edvard Munch Sale initiated by Grev Wedels Plass Auksjoner takes place in Oslo November each year.
Please visit www.munchauksjonen.no for more information.
Erik Werenskiold
Erik Werenskiold (1855-1938) Gullaldermaler
Erik Werenskiold er en av våre berømte ”gullaldermalere”. Han tilhørte den første generasjon av malere som kunne bo og virke i Norge, uten å miste kontakten med det toneangivende europeiske kunstliv. Han var en av dem som bidro til at 1880-årene ble en rik tid for norsk malerkunst.
Alle de norske malerne fikk fremdeles hovedparten av sin utdannelse i utlandet på denne tiden. Erik Werenskiold reiste til Akademiet i München, som var det stedet de fleste norske reiste til akkurat da. Werenskiold lærte mye der om den ”gode form”, og han fikk oppmuntring av lærere, som så hans eksepsjonelle talent for tegning. Han hadde sitt gjennombrudd som maler i 1878, med noen gode portretter og inntagende barneskildringer, som ble vist i Kristiania Kunstforening. Det var også dette året han fikk sitt første tegneoppdrag til eventyrene. Det riktige ”heilnorske” miljø, som inspirasjon til tegningene, fant han i Vågå i Gudbrandsdalen.
Akademiene begynte å miste sin dominerende stilling, og Werenskiold fulgte med på mange betydningsfulle ting som skjedde utenfor Akademiet. Det var flere tyske kunstnere som hadde oppholdt seg i Frankrike og hadde begynt å male ute i friluft, inspirert av det moderne maleriet som hadde sitt utspring der. Akademimaleriet med sine brunlige toner måtte nå vike for friluftsmaleriet med sine friske farger.
”Alle” ville til Paris. Erik Werenskiold reiste på grunn av sykdom litt senere enn de andre norske, og kom dit første gang i februar 1881. Kunstnerne gikk ikke på noe Akademi, de lærte av å se de moderne verkene på utstillinger. Werenskiold oppholdt seg her måneder av gangen, og fikk i løpet av årene 1881 til 1885 med seg Salonen, det dominerende utstillingsstedet i Paris, fem ganger, og en representativ impresjonistutstilling i 1882 blant annet. 9. mai 1882 giftet han seg med maleren Sofie Thomesen i Paris.
Impresjonistene ble sett på som ytterst radikale, og det var bare deler av deres nye måte å se på kunst på, og deres måte å arbeide på, som ble anvendt av andre kunstnere på denne tiden. Werenskiold skrev en artikkel om dem i 1882, hvor han fremhevet deres evne til å fremstille bevegelse og deres bruk av overraskende avskjæringer, men fargedelingsprinsippet ble ikke fullt ut forstått før senere.
For Werenskiold, som for de fleste andre norske, var det friluftsmaleriets valørmaleri som sto i sentrum. Teknikken var ny og motivene var nye. Malerne ville male det de så, så ærlig og umiddelbart som mulig. Bruken av friske, naturlige farger var nytt. Erik Werenskiold sa det klart: ”Det grønne innførte jeg altså”. Sollyset gjorde at figurer og gjenstander fikk forskjellige farger alt ettersom lyset falt på dem. En gjenstand har ikke bare én farge som skulle gjengis i forskjellige toner, men gjenskinnet fra lyset gir gjenstanden mange farger for vårt øye, og disse fargene ville man gjengi i alle sine valører. For ytterligere å gi inntrykk av lys og luft i maleriet, løste man opp konturene. Man skulle gi inntrykk av et motiv slik det så ut akkurat der og da, for å gjøre det levende og gi et inntrykk av samtidighet, og en tilsynelatende tilfeldig avskjæring av motivet bidro til dette. Motivene skulle nå være enkle, hverdagslige, nøkterne og usentimentale, de skulle ikke forandres eller forskjønnes, og det var nytt. Man behøvde ikke å reise langt for å finne motiver. Erik Werenskiold fant dem i sitt eget hjem eller i miljøer han kjente godt fra landsbygden på Østlandet. Han var jo vokst opp som sønn av kommandanten på Kongsvinger Festning.
Erik Werenskiold hadde et program, han ville skape en nasjonal kunst. I nasjonsbyggingens tid var det aktuelt. Han var lederen i den nasjonalt orienterte kretsen av kunstnere, vitenskapsmenn og samfunnsdebattanter som kalles Lysakerkretsen. Selv kom han nærmest et nasjonalt program i sin tegnekunst hvor han ga bilde til Asbjørnsen og Moes samlede eventyr og Snorres kongesagaer, som kan utlegges som spesifikt norsk, selv i dag. I sin malerkunst er han like gjerne nordisk eller europeisk, som norsk. Erik Werenskiold sto i bresjen for å skape nye og mer tidsmessige former for kunstformidling i Norge. Det ble en kamp, som kunstnerne, med Werenskiold i spissen, vant. Høstutstillingen kom for første gang i stand i 1882.
Allerede i 1886, med Fleskumsommeren, kom det ytterligere noe nytt inn i norsk kunst, ny-romantikken. Det nøkternt realistiske måtte igjen vike for drøm og poesi. Erik Werenskiold var en av kunstnerne som denne sommeren samlet seg på gården Fleskum i Bærum. Han var opptatt av tegninger til eventyr på den tiden, og det var først senere, omkring 1890 han malte utpreget ny-romantiske bilder. Det friske grønne viker for dusere og fyldigere farger, noe mer stemningsfullt kommer inn i bildene. Selve formen blir større og enklere, og ofte får bildene en dekorativ helhetsvirkning.
Senere, etter flere turer til Paris, kom han til å bli inspirert av Cèzanne. Han la ren farge ved siden av hverandre i store plan murt opp på billedflaten. I spennet mellom varme og kalde farger skapes rom og volum. Denne malemåten synes å ha passet ham bra, for han var i bunn og grunn en kunstner som aldri mistet sansen for den gode form.
Nini Eitzen